Om dagen har jeg midlertidig tilhold i Trondheim. All den tid jeg har drevet med løping har jeg bodd i Oslo, så det er litt spennende å løpe over tid også et annet sted.
Noen forskjeller har jeg merket meg. Oslo har sine bakker, men ikke store greiene. Trondheim derimot er en bakkete by. Det er et slit å unngå at alle turer bare handler om å komme seg opp og ned bakker. Faktisk har jeg innimellom blitt så lei at jeg har ruslet inn på tredemølla for å få litt flate forhold.
Andre ting i duellen Oslo/Trondheim:
1 – Bredden er mye smalere. Det er nesten bare riktig så spreke folk som stiller opp i løp her. Ikke veldig mange «ekte» mosjonister. Får håpe det kommer seg etterhvert.
2 – Været er håpløst sammenlignet med Oslo. Det er kaldere. Da hjelper det ikke akkurat at mangelen på sol kompenseres med mye regn.
3 – Underlaget i Trondheim er bedre i asfaltjungelen. Man trenger ikke løpe stort på asfalt. Det er nesten alltid muligheter for å løpe på grus, gress eller sand ved siden av fortauet.
Sånn umiddelbart vil jeg som motstander av bakker si at Oslo er den beste byen å drive med løping i. Noen behagelige løyper à la Sognsvann har jeg heller ikke maktet finne ennå. Men samtidig oppdager jeg stadig nye og fine muligheter i Trondheim (kom over Ladestien her om dagen), så det er godt mulig at den klatrer forbi.
Påskeferien tilbringer jeg uansett ute ved kysten, hvor det er atskillig lettere å finne flate områder. Så nå sitter jeg og venter på at ettermiddagsmaten skal falle på plass, så skal jeg kjøre 10x1min på en åker her. 30 sek. pause.
martin!
